Gandia – Spania
Fire norske sportsjournalister har i en uke omtalt Gandia som «en grå og kjedelig by med stengte restauranter og uten mange tegn til liv». Et sted der ingen gjør annet enn å se lengselsfullt ned mot strendene og vente på turistene. I går dro jeg dit for å sjekke om det virkelig er verre enn Porsgrunn i november.
Det gamle hertugdømmet Gandia er en ganske stor by midt i hjertet av den valencianske regionen der mange fortsatt snakker det særegne valencianske språket.
Jeg spiste på en tapasbar. Så Hajduk Split v Atletico på TV. 6-7 andre gjester. Ingen snakket engelsk. Vi kommuniserte likevel. Fingrene fungerte godt, de var spesielt gode på «tommel opp». Ofte ble den hyggelige kelneren med i samtalen. Det klirret i glassene.
Fortausrestaurantene var mange og foran Grand Cine Royalty – den gamle kinoen fra 1920 – gikk også samtalene lett rundt bordene. Da kinoen kom var det tre teatre i Gandia og de gjorde også store teateroppsetninger på kinoen. Senere ble det mest film. Nå går det i espresso og brandy.
«Ingen snakket engelsk. Vi kommuniserte likevel. Fingrene fungerte godt, de var spesielt gode på «tommel opp.»
Gandia må være en belest by, der forfatterne og poetene – som Ausiàs March – står på sokkel, gamle utdanningsinstitusjoner ligger tett og besøkstallene på det store kveldsåpne historiske biblioteket er høyt.
Foran det gamle universitet står fem medlemmer av den innflytelsesrike Borjas-familien. En av de er pave Alexander VI. Hertugfamilien bodde på Ducal Palace of Gandia, palasset som fortsatt ligger midt i byen. Deres popularitet blant folket var begrenset, men de festet grepet om byen da maurerne ble jaget bort. Mange bygg er fra deres tid og de etablerte universitetet i 1549.
I dag er det flotte universitsbygget en engelsk skole som er del av et europeisk utvekslingsprogram. De skal blant annet gjenskape sjøens lyder gjennom musikk. La Mar de Musiques. Et fasinerende prosjekt. Tenk om vi kunne klare noe slikt i sjøfartsbyen Sandefjord. En by leses på detaljene. Det gjelder også i Gandia.